Jinja - Nilens kilde!

Visste du at Nilens kilde er i Uganda? Og at vannet bruker tre måneder på ferden fra Lake Victoria til Middelhavet? Kan du gjette hvor lang den er...? 6400 km, som er omtrent like langt som fra Uganda til Norge!

I Jinja, en by to timers kjøring fra Kampala, finner du stedet hvor John Hanning Speke i 1862 oppdaget "The Source of the Nile" - som han kalte "Rippon Falls", etter presidenten i "the Royal Geographical Society" i London.Torsdag 20. november dro vi på "geografi-ekskursjon" til Jinja, sammen med to lærere fra Mengo Senior School. På programmet stod flere attraksjoner.

Veien fra Kampala til Jinja er del av hovedferdselsåren mellom Uganda og Kenya, med stor trafikk, særlig "heavy trucks" som kommer med varer fra Mombasa. Ca en halv time før vi kom til Jinja, kjørte vi gjennom Mabira Rainforest Reserve. Midt inne i tjukke regnskogen fant vi et flott hotell, bygget i ett med naturen! Stedet i seg selv fortjener et besøk, men prisene på overnatting var av de mer ekstreme. For oss får det bli med drømmen om en natt i regnskogen... og en kopp kaffe!

Ferden videre gikk til Nilens kilde - like utenfor Jinja sentrum. Jinja er en annerledes by enn Kampala. Gatene er velorganiserte og byen virker å være preget av byplanlegging. Det er mer enn vi kan si om Kampala, hvor det ser ut som alt er blandet sammen i en stor miks og deretter spredd utover!

Å stå ved Nilens kilde og kikke utover Viktoriasjøen, var en fin opplevelse, men ikke så veldig spesielt. Det mest spesielle var betalingen for å komme inn i "parken". I Uganda må du regne med å betale mer for å komme inn steder, bare fordi du er utlending. Policyen er nemlig at uganderne selv kun betaler en symbolsk sum for å komme inn i parker, zoo osv, mens utenlendinger som oss, betaler en høyere pris som skal gå til vedlikehold og opprettholdelse av stedene. Årsaken: Dersom ugandarne selv måtte betalt inngangspenger som skulle drifte stedene, ville de latt være å gå dit, samt kreve at områdene kunne vært brukt til industri eller jordbruk. For oss føles det likevel litt urettferdig at vi må betale nesten 10 ganger så mye for å komme inn!
Dagen ble avsluttet med et besøk til Adrift Raftingsenter like nord for Jinja. Her går strykene hvite, og lyden av vannmassene som kaster seg gjennom landskapet er ganske kraftfullt! Stedet er preget av turister, og mens vi var der dukket det opp flere skoleklasser.

Vedlikehold av biler - en SKIKKELIG utfordring!

At vedlikehold av biler er nødvendig for sikkerhet og miljøhensyn er velkjent for oss. Tar du en tur på de ugandiske veiene derimot, vil du raskt oppdage at vedlikehold av bil er et fremmedord! Vi overdriver ikke når vi sier at nesten hver annen bil vi møter enten er så sjeiv at det ser ut som bakhjula står ved siden av forhjula eller eksosen er så svart at hele gata forsvinner i røyken!

De siste 4 ukene har Henrik drevet kjøretøyundervisning på St. Joseph Technical Institute. Elevene går i andreklasse og vil etter dette året være ferdig utlærte bilmekanikere. Tema for undervisningen har vært kontroll av kjøretøy, hva vi i Norge ville kalle periodisk kjøretøykontroll (EU-kontroll).
I løpet av de ukene vi har vært her, har vi flere ganger lest om alvorlige ulykker i avisene. Noen av disse ulykkene har skyldes teknisk svikt, og flere mennesker har omkommet. Da Henrik presenterte tema for sin undervisning, syntes elevene dette virket svært interessant og nyttig. Periodisk kjøretøykontroll eksisterer ikke i Uganda! Den eneste kontrollen vi har hørt om, er at det visstnok skal være hastighetsbegrensning (90 km/t) på busser, men så langt har vi møtt flere (les: ALLE) busser i 120 km/t. Årsak: Kontrollørene bestikkes! (Kilde: elevene på skolen).
Undervisningen startet med teori, hvor elevene fikk presentert hvordan systemet med periodisk kjøretøykontroll fungerer i Norge. Henrik forklarte at grunnen til at man har en slik kontroll av kjøretøy, er for å sikre at kjøretøyet oppfyller visse krav til sikkerhet.
Etter to timer teori, fikk elevene utdelt et kontrollskjema som skulle brukes i den praktiske delen av undervisningen. Elevene fikk prøve seg som kontrollører, og "kunden" var Henrik med bilen vår. Alt skulle sjekkes! Manglene som ble påpekt ved kontrollen, måtte utbedres. Henrik skaffet derfor deler, og elevene fikk i oppgave å bytte disse. Elevene satte stor pris på denne erfaringen, og gav gode tilbakemeldinger til Henrik.

Som en liten kuriositet, snakket Henrik også litt om den norske vinteren, og hva som kreves av bilene på vinterføre, blant annet at vi må skifte dekk, og at vi må ha frostvæske i kjølesystemet. Dette hadde ikke elevene hørt om før, så det førte til både latter og interessante spørsmål!

Hvilken vei snurrer vannet i sluket på Ekvator?

Visste du at når du står akkurat på Ekvator, og heller vann i et sluk, så forsvinner det bare rett ned? At det verken snurrer med eller mot klokka? Ja, det er helt sant, vi har sjekket!

Idag har vi vært på dagstur til Ekvator, ca 2 timers kjøring hjemme fra. Vi hadde hørt at vannet i sluket endrer retning når du passerer Ekvator. Dette måtte vi se med egne øyne!

Vi pakket kjølebag og bil, og kl. 10.30 var vi klare for avreise. Siden vi våknet til nok en morgen uten strøm, ble det vanskelig å lage stekt egg og toastet brød. Det tørre brødet vi hadde i skuffen fristet lite, derfor tok vi en tur på kafe i Lubowa (ca. 15 minutter hjemmefra) for å kjøpe frokost og lunsj. Med god kjølebag var vi sikret kald drikke og fresh mat hele dagen!


Vi ankom Ekvator rundt kl. 13.00 og måtte selvfølgelig ta bilder på
0 grader nord/sør, vi var ikke de eneste for å si det sånn. Ganske artig at man kan stå med et bein på hver side av delelinjen mellom den nordlige og sørlige halvkule! Etter litt fotografering var det tid for eksperiment. Richard, en mann som jobber på senteret ved Ekvator, gjorde en liten demonstrasjon. Først fikk vi bevist at vannet på den sørlige halvkule snurrer mot klokka. Deretter gikk vi over Ekvator for å se om vannet endrer retning på den nordlige halvkule. Og det gjør det! Det aller mest interessante er likevel det som skjer PÅ Ekvator: Her forsvinner vannet bare rett ned - uten å snurre verken med eller mot klokka! Artig :)

Vinnerlykken gav oss Europa-billett!

Som det heldige paret vi er, ble vi trukket ut som vinnere av en billett til valgfri destinasjon i Europa med Brussel Airlines!

Forrige helg deltok vi på Nordic Sports Day i regi av de nordiske ambassadene i Uganda. Dagen var satt av til diverse sportsaktiviteter. Både løping, svømming, fotball, volleyball og petanque stod på programmet. Det må nevnes at Norge gikk seirende ut av fotballturneringen for første gang på seks år! (tror det var seks år...) selv om det var Danmark som vant selve sportsdagen!

En hel dag med sportsaktiviteter ble avsluttet med fest på den svenske ambassaden. God mat og drikke, sammen med hyggelige mennesker! Litt ut på kvelden ble det annonsert lotteri, hvor inntektene gikk til de nordiske Redd Barna-organisasjonenes arbeid i Uganda. Her var det bare å kjøpe lodd! Første premie var tur for to til Kilimanjaro, andre premie flybillett til Europa! Utrolig nok ble vårt nummer ropt opp og flybilletten til Europa ble vår!

Det må nevnes at det kun er en billett, så vi driver for tiden å krangler fælt om hvem som skal få dra hjem :) Neida, bare tulla! Hvis det blir hjemreise på oss, kommer vi hjem begge to!

Tur til Gulu 29. - 31. oktober

Onsdag dro vi til Gulu, nord i Uganda, sammen med Edward fra Ministeriet for Utdanning. Byen ble for noen år siden kjent for nordmenn gjennom reportasjer i Dagsrevyen; vi fikk se barn vandre flere mil hver ettermiddag fra hjemmene sine og inn til Gulu, for å sove natten igjennom. Hver morgen når sola stod opp vandret de tilbake til hjemmene sine utenfor byen. Årsaken var frykten for å bli kidnappet av The Lords Resistance Army (LRA = Herrens motstandshær), ledet av Joseph Kony.

Hele området rundt Gulu har i to tiår, fra 1986 til 2006, vært preget av krig mellom LRA og den ugandiske hæren. På grunn av LRAs herjinger har mange mennesker mistet hjemmene sine og blitt drevet på flukt. Særlig har det gått utover barn, som har blitt kidnappet og tvunget til barnearbeid, blitt holdt som sexslaver, deltatt i kamper og ellers blitt merket for livet av opplevelser som har truet dem på livet. I og omkring Gulu er det fremdeles idag en del flyktningsleire for internt fordrevne mennesker.

På en internettcafe møtte vi Okema, en ung mann på rundt 30 år, som tilbø seg å vise oss Gulu. Han er oppvokst i byen og har bodd her nesten hele livet. En bedre guide kunne vi ikke fått! Okema fortalte oss om krigen og hvordan livet i Gulu er i dag. Det er en gryende optimisme, men det er svært vanskelig å skaffe seg jobb. Mange unge mennesker kjører derfor Boda-Boda (moped/motorsykler som går som "taxier"). Okemas drøm er å få gå på universitetet og få seg en god jobb etterpå. Til det trenger han 1,5 millioner Ugandashilling, som er som en årslønn å regne for ufaglærte arbeidere (det tilsvarer ca. 5000 NOK).

Okema tok oss med til Gusco - Gulu Support the Children Organisation, et senter hvor barn som har vært involvert i krigen får oppfølging og en mulighet til å vende tilbake til samfunnet og familiene sine. For mer om Gusco - se http://www.gusco.org/

Norwegian Refugee Council (NRC = Flyktninghjelpen) har kontor i Gulu, og vi tok en tur på besøk. Edward hadde anbefalt oss å ta kontakt med Betty, ei dame han har jobbet med tidligere. Vi fikk en kort innføring i utdanningsprogrammet som NRC har ansvar for. Mer info på http://www.nrc.no/

Fredag var vi på besøk på en lærerskole. Her drives det opplæring av barneskolelærere. Det legges stor vekt på opplæring i konfliktløsning, og skolen har en egen "Peace Hut" hvor konflikter eller problemer løses gjennom dialog og aktiv lytting. Å trene slike ferdigheter er viktig, og også en stor del av metodene som brukes i undervisning av krigsrammede barn.

Etter besøket på lærerskolen, gikk turen videre til en av flyktningeleirene like utenfor Gulu. Her har det bodd et par tusen mennesker på et lite området. Idag er det få mennesker igjen i leiren, siden de fleste har kunnet flytte tilbake til landsbyene sine. Det går heldigvis den rette veien. Når folk kan flytte tilbake til landsbyene, får de også mulighet til å dyrke egen mat igjen.

Vi avsluttet besøket i Gulu på en barneskole satt opp med støtte fra Redd Barna Danmark. Å skulle drive opplæring her er en stor utfordring. Skolen har få pulter og stoler, for få klasserom og for mange elever i forhold til antall lærere. Elevene må stort sett sitte på gulvet, og til tider må undervisningen foregå utendørs under et av skolens store skyggefulle trær. Men til tross for forholdene er barna her blide og de leker som andre barn, selv om de bærer på store byrder og har vært utsatt for ting som nesten er umulig å fatte. Det gjør noe med en når man møter disse barna! Dessverre er det få av disse barna som får mulighet til å fortsette å gå på skole etter at de er ferdig med barneskolen. Det finnes nemlig ingen ungdomsskole i nærheten her. Det er derfor vanskelig å si hvordan livet til disse barne blir når de vokser opp. Det er et tøft liv..