Trafikken i Kampala

I november underviste Henrik om sikkerhet og vedlikehold av kjøretøy. Følgende stod på bloggen 24. november:

24. november 2008
Vedlikehold av biler - en SKIKKELIG utfordring!
At vedlikehold av biler er nødvendig for sikkerhet og miljøhensyn er velkjent for oss. Tar du en tur på de ugandiske veiene derimot, vil du raskt oppdage at vedlikehold av bil er et fremmedord! Vi overdriver ikke når vi sier at nesten hver annen bil vi møter enten er så sjeiv at det ser ut som bakhjula står ved siden av forhjula eller eksosen er så svart at hele gata forsvinner i røyken!

Førstesideoppslaget i hovedstadsavisene: "Car owners to face new rules": Myndighetene innfører strenge regler for godkjenning av kjøretøy.

I følge avisa "The Monitor" er det idag over 500.000 biler i Kampala. Statistikk fra politiet viser at det i 2008 var over 20.000 ulykker over hele landet, og at det totalt omkom 2.034 mennesker i disse ulykkene. I snitt omkommer 5 personer i trafikken hver dag i Uganda. Uganda kommer dermed på andre plass i statistikken over skadde og drepte i trafikken, bare slått av Etiopia på verdensbasis.

Myndighetenes offensiv for å endre denne negative statistikken, gjelder i første omgang politisjekk av biler. Det er særlig motor, styring og bremser som skal kontrolleres. Vi overdriver ikke når vi sier at det hittil har virket for oss som det viktigste på en bil er tuta, og blinklysene (selv om de definitivt ikke brukes til å indikere i hvilken retning en bil skal!) Blinklys brukes i sin alminnelighet til å fortelle omverdenen (altså oss andre trafikanter) at: Hei, her kommer jeg - unna vei!! Hvis vi legger til litt blinking med fulltlysene, er det bare å svinge unna. Da kommer det gjerne en helt vanlig ugander kjørende i full fart, som etter sigende har svært dårlig tid. Dette er sannsynligvis ikke tilfelle, da de fleste ugandere stort sett har veeeldig god tid (de kommer i hvertfall nesten aldri til tida og det er ingen som noen gang gjør noe i raskt tempo her!)

Altfor ofte ser vi nesten-ulykker på veiene. At myndighetene nå ønsker å innføre nye kjøretøykontroller, i et forsøk på å redusere antall ulykker, er sikkert bra. Det er helt klart en hel del biler, lastebiler og busser som aldri burde vært på veiene her, og som definitivt hadde vært kasserte i Norge. Å få luket ut disse kan være et steg på vei i riktig retning. Likevel må vi vel si at det største problemet vi møter når vi er ute og kjører, er folks fullstendige mangel på respekt for og overholdelse av trafikkreglene! Den eneste trafikkregelen som ser ut til å gjelde her, er at det ikke er noen regler!!!!

En vanlig dag på veiene i Kampala: På en tofelts vei, kjører det gjerne fire biler i bredden, siden det jo er plass til fire i bredden! Dersom fartsgrensa er 50 km/t, men det fint går an å kjøre i 90 km/t , så hvorfor ikke kjøre i 90!! At fotgjengere og skolebarn krysser veien spiller ingen rolle. Når mørket kommer, kjøres det med fulltlys hele tiden, slik at man er sikker på å blende dem som kommer i mot. Fotgjengere har heller ikke skjønt dette med biler når det er mørkt; som fotgjenger ser jo jeg bilen, så at sjåføren ikke ser meg, har jo ikke noe å si. Refleks er det ingen som har!

At Uganda har en stor utfordring når det gjelder trafikk og sikkerhet, er utvilsomt. I hvilken grad dette kan løses med kjøretøykontroller og mye politi langs veiene, gjenstår å se. I det siste har antall politifolk økt betraktelig, og hver dag ser vi alle slags biler og lastebiler bli vinket inn for kontroll. Men, vi ser også at disse bilene får kjøre videre, til tross for at de er i dårlig stand, og i tillegg er både overlastet og feillastet!! Det er helt vanlig at biler som kjører ved siden av seg selv, altså er så skjeive at de har bakhjulene ved siden av forhjulene, og som spyr ut svart røyk, slipper igjennom kontrollen.

Om ugandiske myndigheters forsøk på å innføre "EU-kontroll" får noen effekt, gjenstår å se.

Prosjekt Photostory!

Nå har vi vært i Uganda i nesten 6 måneder. Frem til nå har vi tatt over 5000 bilder!! Det betyr at vi har tatt omtrent 1000 bilder i måneden, altså 35 bilder hver eneste dag! Slå den om dere kan! Men hva gjør man med så mange bilder...? Man velger ut de beste bildene og lager digitale fortellinger!

Før jul startet vi opp et lite prosjekt på Mengo Senior School, "Prosjekt Photostory". Vi skulle lære elevene i Computer Club å lage digitale fortellinger ved bruk at bilder, tekst og egen stemme. Elevene som er med i Computer Club har som en av sine oppgaver å ta bilder av ulike aktiviterer som foregår på skolen. Så lager de presentasjoner som vises til foreldre og andre for å gi dem en liten smakebit av hva som skjer på skolen i løpet av et år.

Vi startet opp "Prosjekt Photostory" med en liten gruppe elever, og en liten gjeng med lærere. Etter noen uker utvidet vi hele prosjektet - nå driver vi "Photostory"-opplæring på alle de tre skolene vi jobber på!

Photostory er et dataprogram som man kan laste ned gratis fra internett. Programmet er svært enkelt å bruke, og er selvforklarende slik at alle kan bruke det. Det er dessuten moro å lage digitale fortellinger, og bruken av Photostory er derfor ypperlig for bruk i skolen!

Med dette som utgangspunkt sendte vi en forespørsel til lærere i videregående opplæring i Telemark. I forespørselen lurte vi på om det var noen lærere og elever som kunne tenke seg å være med å lage digitale fortellinger. Tema vi satte opp var "En vanlig skoledag". Målet med prosjektet er at elever i Uganda og Telemark kan utveksle sine digitale fortellinger. På den måten får norske elever vite litt om hvordan en vanlig skoledag i Uganda kan være, og ugandiske elever får se hvordan det er å gå på skole i Norge. Lærere og elever fra fem Telemarkskoler er nå med og lager digital fortellinger!

Vi gleder oss til å se de ferdige fortellingene - både de ugandiske og de fra Norge!

I tillegg til å undervise om Photostory på skolene, forsøker Henrik og jeg å lage egne digitale fortellinger. Siden vi i snitt har tatt rundt 35 bilder hver eneste dag, har vi relativt mange bilder vi kan bruke! Utfordringen er hvilke bilder vi skal bruke og hvilke historier vi skal fortelle! Vi har med andre ord en stor jobb foran oss :)

Kenya 4 - Maasaiene i Amboseli

De er kjent for å være modige jegere, og for å ha en utrolig spents og smidighet. De er berømte for sine fargerike klær og smykker, og har dessuten gitt navn til vestlig-produserte sko som skal sørge for at du ikke får vond rygg. Maasaiene selv derimot bruker ikke annet enn gamle bildekk som fottøy!

Å skulle tilbringe en natt i en maasailandsby, å skulle sitte ved bålet å nynne til maasaisang og dans, eller å skulle bo i en manyatta (maasaienes hytte) er for de fleste en utenkelig tanke, fordi sannsynligheten for at det skal skje er så liten. Likevel var det nettopp dette vi fikk oppleve da vi besøkte maasailandsbyen Eseteti i Amboseli nasjonalpark.

Sammen med Scilo (http://www.scilo.org/) besøkte vi deres kontorer i Loitokitok. Herfra tilrettelegges det for de aktiviteter og prosjekter som Scilo enten driver selv i samarbeid med lokale myndigheter, eller som Scilo støtter. Senere dro vi til Eseteti, en maasailandsby i Amboseli. I hovedsak kan Scilos arbeid deles i to hovedområder: Utdanning og helse.


Fadderordning
Utdanningsprosjektet er en fadderordning, som fokuserer på likestilling, men hvor jenter har hatt høyeste prioritet så langt. Årsaken til fokuset på jenter er maasaienes tradisjon med å omskjære unge jenter, noen helt ned i 8 års alderen. Når jentene er omskjært giftes de bort til menn som ofte er mye eldre og har flere koner fra før. Får jentene utdanning, får de en annen status, som gjør dem tøffere og også gir dem mulighet til i større grad å selv bestemme hva de vil.

Henrik og jeg er sponsor for ei maasaijente som går på internatskole i Loitokitok. Vi besøkte skolen, og snakket med jentene som Scilo støtter med utdanning. Jentene har ulik bakgrunn. Noen har foreldre som fra første dag har støttet dem og ønsket at de skulle få utdanning, mens andre har blitt omskjært og giftet bort i altfor ung alder, og deretter rømt fra tvangsekteskapet. Historiene er sterke og det gjorde veldig inntrykk å møte disse jentene. For Henrik og jeg var det spesielt fint å få møte sponsorjenta vår, og se at hun er ei blid, fornøyd og aktiv jente!




Mobile klinikker
Innenfor området helse, driver Scilo flere prosjekter, blant dem mobile klinikker. Her inngår helseklinikker, skolehelsetjeneste, undervisning og veiledning. Så langt har flere tusen mennesker fått medisinsk behandling, vaksiner, kosttilskudd og svangerskaps- og spebarnskontroll.

Da vi var på besøk i Eseteti, ble det gjennomført både et helseseminar og en mobil klinikk. Det var utrolig interessant å få være tilstede på helseseminaret. Temaer som ble diskutert var HIV/AIDS og omskjæring av jenter. Både kvinner og menn deltok i diskusjonene, og det var flott å se hvordan mennene engasjerte seg i debatten om omskjæring. For at denne skadelige og illegale tradisjonen skal opphøre er det helt nødvendig at mennene gir sin støtte til kampene mot omskjæring. Samtidig er det helt nødvendig med kunnskaper for å endre eldgamle tradisjoner. Det er idag få som vet hvorfor jenter blir omskjært, det gjøres fordi det er slik man alltid har gjort!



Armbånd mot omskjæring
Som et ledd i kampen mot omskjæring og kjønnslemlestelse har Scilo lansert spesielle armbånd. Disse er blant annet laget av maasaikvinnene vi besøkte i Eseteti. Armbåndene kan bestilles på http://www.scilo.org/.

Kenya 3 - Busstur og Kilimanjaro

Bussturer i Kenya er ikke som andre bussturer! Bussen er egentlig en lastebil. Mellom hver seterad er det så trangt at det kun så vidt er plass til beina, og får du et sete, kan du være sikker på at bare halve rompa får plass! Men er opplevelse, det er det!

Vi dro fra Emali med buss. Målet var Loitokitok, en fjellandsby ved foten av Kilimanjaro. At Henrik og jeg har klaget på veiene i Uganda, er ingen hemmelighet, men veiene i Kenya er så mye verre!

Hovedveien fra Emali til Loitokitok kan best kalles en kjærrevei. Avstanden mellom de to landsbyene er 13 mil, og vi brukte fire og en halv time! Vi hadde plassbillett på bussen, heldigvis, for det tok ikke lang tid før bussen var full. Vel full er vel ikke rette ordet - overfull passer bedre. De som ikke fikk plass inne i bussen, satt på taket, sammen med baggasjen! Lydene og luktene man opplever på en slik tur, fyller hele spekteret fra barnegråt, latter, banning og bil som koker, svette, mat og tung parfyme, alt i en fin miks sammen med rødt, fint sandstøv på varme, svette kropper!

Det som gjør hele reisen verdt turen er landskapet.

Å se både giraffer og sebraer løpe foran bussen, å endelig skimte de hvite tindene på Kilimanjaro i det fjerne. Det er Kenya og Afrika på sitt best!

Det må innrømmes at dusjen vi tok da vi endelig kom frem til Kibo Slopes i Loitokitok rundt kl. 18 er den beste dusjen vi har tatt i Afrika så langt!

Soloppgang over Loitokitok og Kibo Slopes! Kilimanjaro i bakgrunnen.