Vi er klare for Norge!

Borte bra, hjemme best..? Hmm, vi er ikke helt sikre! En siste dukkert i bassenget og temperatur på 26 grader er ikke å forakte i desember! Og vi drar frivillig hjem til snø og minusgrader?! Vi må være gale!

Men, vi gleder oss veldig til å komme hjem en tur. En koffert er pakket, tre til skal pakkes tirsdag formiddag, før vi er klare for take-off til Norge. Dagen idag har vært brukt til avreiseforberedelser, samt at vi har vært på poolen sammen med Charles og familien (Charles var i Norge i fjor). Kvelden ble tilbrakt sammen med Maria (hushjelpen vår) og Bosco (vakten og altmuligmannen vår) på en restaurant i nærheten. Bosco spiste dessert på restaurant for første gang! En veldig hyggelig dag og kveld!

Folkens - vi ses snart!

Sinna elefanter, og hippoer i hagen!

Når en hannelefant står fem meter fra bilen du sitter i og blåser sint i snabelen, og du våkner midt på natten av at en hippo (flodhest) går og gresser like utenfor verandaen din, da er du virkelig i Afrika!

Forrige helg pakket vi bilen for langtur til Katwe i Vest-Uganda, hvor Øystein og Monica bor, sammen med sønnene Frikk, Torje og Viktor.

En kjøretur på ca. 7 timer ble tilbakelagt, før vi endelig kunne kjøre inn i Queen Elisabeth National Park (QENP). Vi hadde store forventinger om å se ville dyr, siden Øystein og Monica hadde rapportert om både hippoer, krokodiller, elefanter og andre ville dyr rundt hushjørnene!

Katwe er en liten landsby ved Lake Edward i QENP, ca 1,5 times kjøring fra Kasese. Naturen her er helt fantastisk, og ganske ulik resten av Uganda. Selve nasjonalparken er flat og steppeliknende, mens omgivelsene er preget av Rwenzorifjellenes ville og rå tinder.

En av hovednæringene i Katwe er saltutvinning, sammen med fiske. Saltutvinningen foregår i Saltsjøen, som er et digert krater etter en tidligere vulkan, med et saltinnhold på rundt 65 %. Veldig mange slutter på skolen etter kun noen få år, for heller å jobbe i saltsjøen. Pga det høye saltinnholdet anbefales det ikke å komme i kontakt med dette vannet. Men de som jobber med saltutvinningen vasser til livet i dette vannet hver dag, noe som fører til store helseskader.

Katwe ligger inne i selve nasjonalparken og innbyggerne her er vant til å leve med ville dyr rundt hushjørnene. For oss nordmenn blir dette både eksotisk og spennende, men også litt skummelt. Øystein og Monica har hippoer i hagen hver natt. Da trekker de opp fra vannet for å gresse på land. Hippoer kan vandre flere kilometer for å finne saftig gress å beite på. Når sola står opp går de tilbake til vannet og tilbringer dagen der.

Det er Anja som har tatt bildet av hippoene i vannet, på 15 meters avstand! Dette er fra fiskekaia i Katwe sentrum, hvor folk og dyr lever side om side. Så lenge mennesker og dyr lar hverandre i fred, går dette helt fint!! ifølge en mann her.

Men det er ikke bare hippoer som vandrer rundt hushjørnene her. Vi var ute på en kjøretur, på hovedveien som går gjennom Katwe, da vi møtte på en stor flokk med elefanter. I flokken var det både barn og hannelefanter, så et lite sekund var vi litt engstelige, før vi trøkket i vei på kameraet. Hvor ofte opplever man å ha en stor elefantflokk på 20 meters avstand! Da flokken hadde forsvunnet inn i bushen på andre siden av gata, kjørte Henrik nærmere for å forsøke å passere. Da dukket det plutselig opp to digre hannelefanter, og vi bråbremset! Etter litt forsvant de også ut av syne for oss, og vi tenkte det var trygt å fortsette. Da vi nærmet oss stedet hvor hannelefantene hadde krysset, oppdatet vi at den ene hannelefanten stod i veikanten. Elefanten snudde på flekken og stirret rett på oss mens han sint blåste i snabelen! Vi hylte og Henrik tråkket gasspedalen i bunn! En avstand på fem meter til en sinna elefant ble litt i meste laget spennende! Men for en opplevelse!

Dataundervisning på St. Joseph

Når man har planlagt dataundervisning for en dobbel-time, og er avhengig av datamaskiner for å gjennomføre timen, hva gjør man da når strømmen går? Å drive dataundervisning på St. Joseph Technical Institute kan til tider være en stor utfordring, både når det gjelder det datatekniske, og ikke minst når det gjelder elevenes ferdigheter.

St. Joseph er yrkesfagskolen som ligger like ved der vi bor i Kisubi, ikke så langt unna Entebbe flyplass. Skolen er en internatskole, hvor det hovedsaklig går gutter. Grunnen til dette er at skolen mangler dormatorium (bolig) for jenter. Dette jobbes det for tiden med. Penger til dormatoriet har blant annet kommet fra elever på Notodden videregående skole som har jobbet "Alternativt Operasjon Dagsverk". Vi følger byggeprosessen, men det ser ut til at det kan ta sin tid før bygget er ferdig.

I fire uker nå har Anja drevet dataundervisning på St. Joseph. Egentlig er det Mr. Fisher, datalæreren, som har ansvar for undervisningen. Temaer har vært alt fra å lære å kopiere, lime inn og klippe ut tekst, til å endre type og størrelse på bokstavene. Dessverre er det mange av elevene som har svært dårlige dataferdigheter, og det er en utfordring å forsøke å tilpasse undervisningen til de ulike ferdighetsnivåene. I utgangspunktet virker det ikke som "tilpasset opplæring" eksisterer her. Datalærer Mr. Fisher underviser nemlig det samme til både første-, andre- og advanced klassen! Dette skaper selvfølgelig endel utfordringer og problemer.

Bortsett fra lite tilpasset opplæring, er dataundervisningen på St. Joseph bra. Det er viktig at elevene får opplæring i digitale ferdigheter, og mange av elevene på denne skolen har ikke vanligvis tilgang til datamaskiner. Dessverre mangler skolen internett-tilgang, noe vi har jobbet med, men de løsningene som finnes på markedet pr. i dag er altfor dyre for skolen.

I løpet av den tiden vi har vært i Uganda, har vi flere ganger opplevd at strømmen har blitt borte kortere eller lengre perioder. Dere kan jo tenke dere hvordan dette oppleves for elever og lærere som er midt i en datatime - MYE frustrasjon! Strømtilgangen er en utfordring for hele Uganda, siden tilgangen ikke er like stabil til en hver tid. Dette skaper problemer på flere områder enn kun i dataundervisningen, men folk her har lært seg å leve med problemet.

Jinja - Nilens kilde!

Visste du at Nilens kilde er i Uganda? Og at vannet bruker tre måneder på ferden fra Lake Victoria til Middelhavet? Kan du gjette hvor lang den er...? 6400 km, som er omtrent like langt som fra Uganda til Norge!

I Jinja, en by to timers kjøring fra Kampala, finner du stedet hvor John Hanning Speke i 1862 oppdaget "The Source of the Nile" - som han kalte "Rippon Falls", etter presidenten i "the Royal Geographical Society" i London.Torsdag 20. november dro vi på "geografi-ekskursjon" til Jinja, sammen med to lærere fra Mengo Senior School. På programmet stod flere attraksjoner.

Veien fra Kampala til Jinja er del av hovedferdselsåren mellom Uganda og Kenya, med stor trafikk, særlig "heavy trucks" som kommer med varer fra Mombasa. Ca en halv time før vi kom til Jinja, kjørte vi gjennom Mabira Rainforest Reserve. Midt inne i tjukke regnskogen fant vi et flott hotell, bygget i ett med naturen! Stedet i seg selv fortjener et besøk, men prisene på overnatting var av de mer ekstreme. For oss får det bli med drømmen om en natt i regnskogen... og en kopp kaffe!

Ferden videre gikk til Nilens kilde - like utenfor Jinja sentrum. Jinja er en annerledes by enn Kampala. Gatene er velorganiserte og byen virker å være preget av byplanlegging. Det er mer enn vi kan si om Kampala, hvor det ser ut som alt er blandet sammen i en stor miks og deretter spredd utover!

Å stå ved Nilens kilde og kikke utover Viktoriasjøen, var en fin opplevelse, men ikke så veldig spesielt. Det mest spesielle var betalingen for å komme inn i "parken". I Uganda må du regne med å betale mer for å komme inn steder, bare fordi du er utlending. Policyen er nemlig at uganderne selv kun betaler en symbolsk sum for å komme inn i parker, zoo osv, mens utenlendinger som oss, betaler en høyere pris som skal gå til vedlikehold og opprettholdelse av stedene. Årsaken: Dersom ugandarne selv måtte betalt inngangspenger som skulle drifte stedene, ville de latt være å gå dit, samt kreve at områdene kunne vært brukt til industri eller jordbruk. For oss føles det likevel litt urettferdig at vi må betale nesten 10 ganger så mye for å komme inn!
Dagen ble avsluttet med et besøk til Adrift Raftingsenter like nord for Jinja. Her går strykene hvite, og lyden av vannmassene som kaster seg gjennom landskapet er ganske kraftfullt! Stedet er preget av turister, og mens vi var der dukket det opp flere skoleklasser.

Vedlikehold av biler - en SKIKKELIG utfordring!

At vedlikehold av biler er nødvendig for sikkerhet og miljøhensyn er velkjent for oss. Tar du en tur på de ugandiske veiene derimot, vil du raskt oppdage at vedlikehold av bil er et fremmedord! Vi overdriver ikke når vi sier at nesten hver annen bil vi møter enten er så sjeiv at det ser ut som bakhjula står ved siden av forhjula eller eksosen er så svart at hele gata forsvinner i røyken!

De siste 4 ukene har Henrik drevet kjøretøyundervisning på St. Joseph Technical Institute. Elevene går i andreklasse og vil etter dette året være ferdig utlærte bilmekanikere. Tema for undervisningen har vært kontroll av kjøretøy, hva vi i Norge ville kalle periodisk kjøretøykontroll (EU-kontroll).
I løpet av de ukene vi har vært her, har vi flere ganger lest om alvorlige ulykker i avisene. Noen av disse ulykkene har skyldes teknisk svikt, og flere mennesker har omkommet. Da Henrik presenterte tema for sin undervisning, syntes elevene dette virket svært interessant og nyttig. Periodisk kjøretøykontroll eksisterer ikke i Uganda! Den eneste kontrollen vi har hørt om, er at det visstnok skal være hastighetsbegrensning (90 km/t) på busser, men så langt har vi møtt flere (les: ALLE) busser i 120 km/t. Årsak: Kontrollørene bestikkes! (Kilde: elevene på skolen).
Undervisningen startet med teori, hvor elevene fikk presentert hvordan systemet med periodisk kjøretøykontroll fungerer i Norge. Henrik forklarte at grunnen til at man har en slik kontroll av kjøretøy, er for å sikre at kjøretøyet oppfyller visse krav til sikkerhet.
Etter to timer teori, fikk elevene utdelt et kontrollskjema som skulle brukes i den praktiske delen av undervisningen. Elevene fikk prøve seg som kontrollører, og "kunden" var Henrik med bilen vår. Alt skulle sjekkes! Manglene som ble påpekt ved kontrollen, måtte utbedres. Henrik skaffet derfor deler, og elevene fikk i oppgave å bytte disse. Elevene satte stor pris på denne erfaringen, og gav gode tilbakemeldinger til Henrik.

Som en liten kuriositet, snakket Henrik også litt om den norske vinteren, og hva som kreves av bilene på vinterføre, blant annet at vi må skifte dekk, og at vi må ha frostvæske i kjølesystemet. Dette hadde ikke elevene hørt om før, så det førte til både latter og interessante spørsmål!

Hvilken vei snurrer vannet i sluket på Ekvator?

Visste du at når du står akkurat på Ekvator, og heller vann i et sluk, så forsvinner det bare rett ned? At det verken snurrer med eller mot klokka? Ja, det er helt sant, vi har sjekket!

Idag har vi vært på dagstur til Ekvator, ca 2 timers kjøring hjemme fra. Vi hadde hørt at vannet i sluket endrer retning når du passerer Ekvator. Dette måtte vi se med egne øyne!

Vi pakket kjølebag og bil, og kl. 10.30 var vi klare for avreise. Siden vi våknet til nok en morgen uten strøm, ble det vanskelig å lage stekt egg og toastet brød. Det tørre brødet vi hadde i skuffen fristet lite, derfor tok vi en tur på kafe i Lubowa (ca. 15 minutter hjemmefra) for å kjøpe frokost og lunsj. Med god kjølebag var vi sikret kald drikke og fresh mat hele dagen!


Vi ankom Ekvator rundt kl. 13.00 og måtte selvfølgelig ta bilder på
0 grader nord/sør, vi var ikke de eneste for å si det sånn. Ganske artig at man kan stå med et bein på hver side av delelinjen mellom den nordlige og sørlige halvkule! Etter litt fotografering var det tid for eksperiment. Richard, en mann som jobber på senteret ved Ekvator, gjorde en liten demonstrasjon. Først fikk vi bevist at vannet på den sørlige halvkule snurrer mot klokka. Deretter gikk vi over Ekvator for å se om vannet endrer retning på den nordlige halvkule. Og det gjør det! Det aller mest interessante er likevel det som skjer PÅ Ekvator: Her forsvinner vannet bare rett ned - uten å snurre verken med eller mot klokka! Artig :)

Vinnerlykken gav oss Europa-billett!

Som det heldige paret vi er, ble vi trukket ut som vinnere av en billett til valgfri destinasjon i Europa med Brussel Airlines!

Forrige helg deltok vi på Nordic Sports Day i regi av de nordiske ambassadene i Uganda. Dagen var satt av til diverse sportsaktiviteter. Både løping, svømming, fotball, volleyball og petanque stod på programmet. Det må nevnes at Norge gikk seirende ut av fotballturneringen for første gang på seks år! (tror det var seks år...) selv om det var Danmark som vant selve sportsdagen!

En hel dag med sportsaktiviteter ble avsluttet med fest på den svenske ambassaden. God mat og drikke, sammen med hyggelige mennesker! Litt ut på kvelden ble det annonsert lotteri, hvor inntektene gikk til de nordiske Redd Barna-organisasjonenes arbeid i Uganda. Her var det bare å kjøpe lodd! Første premie var tur for to til Kilimanjaro, andre premie flybillett til Europa! Utrolig nok ble vårt nummer ropt opp og flybilletten til Europa ble vår!

Det må nevnes at det kun er en billett, så vi driver for tiden å krangler fælt om hvem som skal få dra hjem :) Neida, bare tulla! Hvis det blir hjemreise på oss, kommer vi hjem begge to!

Tur til Gulu 29. - 31. oktober

Onsdag dro vi til Gulu, nord i Uganda, sammen med Edward fra Ministeriet for Utdanning. Byen ble for noen år siden kjent for nordmenn gjennom reportasjer i Dagsrevyen; vi fikk se barn vandre flere mil hver ettermiddag fra hjemmene sine og inn til Gulu, for å sove natten igjennom. Hver morgen når sola stod opp vandret de tilbake til hjemmene sine utenfor byen. Årsaken var frykten for å bli kidnappet av The Lords Resistance Army (LRA = Herrens motstandshær), ledet av Joseph Kony.

Hele området rundt Gulu har i to tiår, fra 1986 til 2006, vært preget av krig mellom LRA og den ugandiske hæren. På grunn av LRAs herjinger har mange mennesker mistet hjemmene sine og blitt drevet på flukt. Særlig har det gått utover barn, som har blitt kidnappet og tvunget til barnearbeid, blitt holdt som sexslaver, deltatt i kamper og ellers blitt merket for livet av opplevelser som har truet dem på livet. I og omkring Gulu er det fremdeles idag en del flyktningsleire for internt fordrevne mennesker.

På en internettcafe møtte vi Okema, en ung mann på rundt 30 år, som tilbø seg å vise oss Gulu. Han er oppvokst i byen og har bodd her nesten hele livet. En bedre guide kunne vi ikke fått! Okema fortalte oss om krigen og hvordan livet i Gulu er i dag. Det er en gryende optimisme, men det er svært vanskelig å skaffe seg jobb. Mange unge mennesker kjører derfor Boda-Boda (moped/motorsykler som går som "taxier"). Okemas drøm er å få gå på universitetet og få seg en god jobb etterpå. Til det trenger han 1,5 millioner Ugandashilling, som er som en årslønn å regne for ufaglærte arbeidere (det tilsvarer ca. 5000 NOK).

Okema tok oss med til Gusco - Gulu Support the Children Organisation, et senter hvor barn som har vært involvert i krigen får oppfølging og en mulighet til å vende tilbake til samfunnet og familiene sine. For mer om Gusco - se http://www.gusco.org/

Norwegian Refugee Council (NRC = Flyktninghjelpen) har kontor i Gulu, og vi tok en tur på besøk. Edward hadde anbefalt oss å ta kontakt med Betty, ei dame han har jobbet med tidligere. Vi fikk en kort innføring i utdanningsprogrammet som NRC har ansvar for. Mer info på http://www.nrc.no/

Fredag var vi på besøk på en lærerskole. Her drives det opplæring av barneskolelærere. Det legges stor vekt på opplæring i konfliktløsning, og skolen har en egen "Peace Hut" hvor konflikter eller problemer løses gjennom dialog og aktiv lytting. Å trene slike ferdigheter er viktig, og også en stor del av metodene som brukes i undervisning av krigsrammede barn.

Etter besøket på lærerskolen, gikk turen videre til en av flyktningeleirene like utenfor Gulu. Her har det bodd et par tusen mennesker på et lite området. Idag er det få mennesker igjen i leiren, siden de fleste har kunnet flytte tilbake til landsbyene sine. Det går heldigvis den rette veien. Når folk kan flytte tilbake til landsbyene, får de også mulighet til å dyrke egen mat igjen.

Vi avsluttet besøket i Gulu på en barneskole satt opp med støtte fra Redd Barna Danmark. Å skulle drive opplæring her er en stor utfordring. Skolen har få pulter og stoler, for få klasserom og for mange elever i forhold til antall lærere. Elevene må stort sett sitte på gulvet, og til tider må undervisningen foregå utendørs under et av skolens store skyggefulle trær. Men til tross for forholdene er barna her blide og de leker som andre barn, selv om de bærer på store byrder og har vært utsatt for ting som nesten er umulig å fatte. Det gjør noe med en når man møter disse barna! Dessverre er det få av disse barna som får mulighet til å fortsette å gå på skole etter at de er ferdig med barneskolen. Det finnes nemlig ingen ungdomsskole i nærheten her. Det er derfor vanskelig å si hvordan livet til disse barne blir når de vokser opp. Det er et tøft liv..

Oppdateringer fra siste uke

Mandag 20. okt
Vår første "vanlige" arbeidsdag. På St. Joseph Technical Institute har de drevet kompetanseheving av lærerne de to siste ukene. To av skolens lærere har tidligere i år blitt trent til å kunne drive opplæring av andre lærere. Det er meningen at disse lærerne skal drive kompetanseheving av lærere på alle skolene i nærområdet, og det var derfor naturlig å begynne på egen skole. Denne dagen var satt av til "microteaching" som betyr at hver lærer hadde forebredt 20 minutters undervisning for resten av lærerstaben, hvor det så ble gitt "feedback" på metoder, planlegging og gjennomføring. En form for kollegaveiledning. Veldig bra og interessant å få være med på. Dette er absolutt noe for lærere i Norge også!

Tirsdag 21. okt
Etter to uker med kompetanseheving, ble prosjektet "Training og Teachers" avsluttet tirsdag. En viktig del av kompetansehevingen har dreiet seg om "timemanagement" og en av de siste oppgavene lærerne fikk var derfor å sette opp en timeplan. Henrik og jeg deltok på dette, og det var tydelig at lærerne trengte denne øvelsen. Å planlegge tiden er ikke det folk er flinkest til, og som lærer er det en viktig del av det å planlegge undervisningen.

Bildet er av Francis, en av lærerne som har kurset de andre lærerne. Veldig flink lærer, og en hyggelig kar. Han er avdelingsleder for elektro (head of electrical department).

Onsdag 22. okt

Denne dagen hadde vi møte med rektor, viserektor og Charles på St. Joseph. Et bra møte, hvor vi snakket litt om planene videre. Henrik har noen prosjekter på gang, så det var viktig å få presentert disse. Møtet var ferdig rundt 11, så da fikk vi dra hjem for å jobbe litt via internett.

På kvelden dro vi til Entebbe sammen med Charles og Edison for å ta ut penger i ATM (minibank). Dette har vi drevet med hver dag den siste uka, slik at vi snart har nok penger til å betale bilen vi har kjøpt. Alt betales cash her, så vi har en god bunke med penger nå!! Etter Entebbe dro vi til et nyåpnet kjøpesenter - her kjøpte vi egg, så middagen ble pannekaker :)

Torsdag 23. okt

Vår første ordentlige dag på Mengo Senior School. Vi fikk en skikkelig omvisning på skolen av Geoffrey (på bildet sammen med Henrik). Mengo er en stor skole, med rundt 2900 elever. Planen er at vi skal være her hver torsdag fremover. Hovedsaklig blir det å drive dataundervisning. Vi får se om vi også kan få til litt yrkeopplæring etterhvert.

På bildene ser dere: Geoffrey & Henrik, fra en naturfagsklasse, samt undervisning i søm.

Å drive dataundervisning på Mengo er en stor utfordring. I Norge blir det diskutert om alle elever skal ha krav på egen laptop - her er elevene vant til å måtte dele maskin med fire-fem medelever hver gang de skal lære noe nytt om data. Et problem er at kun halvparten av pc'ene skolen har virker, og tilgang på internett er vanskelig. Derfor blir også dataundervisningen så som så. Det er viktig å kunne improvisere, samt å ha en plan B dersom strømmen plutselig skulle bli borte. Elever i Norge vet ikke hvor heldige de er!!

Fredag 24. okt
Prosjektet "Training of Teachers" ble avsluttet med besøk fra de øverste skolemyndigheter og utdeling av kompetansebevis til alle lærerne. Siden vi fremdeles blir ansett å være gjester, måtte vi sitter på podiet sammen med hovedgjesten fra ministeriet og rektor. Veldig rart for oss, siden vi føler oss som vanlige lærere og en del av lærerstaben.

På bildene er fra venstre: Våre kollegaer ved St. Joseph Technical Institute, og hovedgjesten fra ministeriet blir vist noen av alle oppgavene lærerne har vært igjennom de siste ukene.

Fredag kl. 14 tok vi taxi til Kampala. Endelig har vi alle pengene vi trenger for å betale for bilen vår! Vi møtte Caroline, damen vi kjøpte bilen av, i Standard Chartered Bank i Kampala. Tryggest slik, siden vi hadde en hel bunke penger med oss. (Vi overdriver ikke hvis vi sier at pengebunken var over ti cm tykk!!!) Kl. 15.30 fikk vi nøklene og bilen er vår :) vi feiret med en middag på Grand Imperial Hotel, hvor vi har vært før. Siden det var fredag var vi spente på hvordan hjemturen til Kisubi ville bli - første dag i egen bil, med venstrekjøring, i Kampala på en fredag med skikkelig "traffickjam"!!! Heldigvis gikk det veldig bra. Takket være Charles og Edison som har kjørt oss rundt og lært oss veiene her, kom vi oss greit ut av sentrum og hjem. Lørdag var det full vask av den nye bilen!

Velkomstfest og bryllup

Torsdag ble vi invitert på "BachelorParty". Datteren til vise-rektoren på St. Joseph, Mr. Mukasa, skulle gifte seg lørdag. Et bachelorparty er ikke slik vi tenker oss utdrikkingslag, men mer en veldig stor familie- og vennefest, hvor den som skal gifte seg sier farvel til familien sin for å inngå ekteskap og leve sammen med ektefellen. Både brud og brudgom har en slik fest, men hver for seg.

Lørdag ble vi hentet kl. 10.30 (enda vielsen i kirken begynte kl. 10.00!). Siden vi var så sent ute, var selvfølgelig vielsen over og det gifte paret på vei ut av kirken, da vi kom!

Vi var invitert på bryllupsfest kl. 15.00, men ankom ikke før nærmere halv fire. Vi tenkte at det ikke var noe særlig bra, men ingen grunn til bekymring; nesten ingen gjester hadde kommet! De fleste kom slengene litt etterhvert. Brudeparet kom rundt kl. 18 og da var fremdeles ikke alle gjestene på plass! Dette med African Time er noe vi aldri kommer til å skjønne oss helt på :)

Brudeparet var flott! Med forlovere, blomsterjenter og brudesvenn og -pike.

Bryllupsfesten ble holdt i et stort selskapslokale, og det var forventet rundt 200 gjester. Dette blir ansett som et medium stort bryllup i Uganda! God ugandisk mat, samt taler og gaveoverrekkelser - nesten som i Norge. Vi takker for at vi ble invitert!

Dagen før bryllupet arrangerte vår mann fra Ministeriet for Utdanning, Edward, en velkomstfest for oss. Det ble middag på et av Ugandas aller beste steder, Commonwealth Resort Hotel Munyonyo, hvor det inntil nylig kun var åpent for presidenter og statsoverhoder på besøk i landet. Et utrolig sted! Vi spiste en god middag og fikk etterpå overrukket gaver fra Ministeriet.

Henrik og jeg fikk hver vår flotte bok om Uganda (to forskjellige), samt at alle (det betyr rektorene og Henrik og jeg) fikk hvert sitt innramma bildet. Bildet vi fikk var fra rådhuset i Oslo, da vi møtte rektorene for første gang. Veldig hyggelig gave!