Onsdag dro vi til Gulu, nord i Uganda, sammen med Edward fra Ministeriet for Utdanning. Byen ble for noen år siden kjent for nordmenn gjennom reportasjer i Dagsrevyen; vi fikk se barn vandre flere mil hver ettermiddag fra hjemmene sine og inn til Gulu, for å sove natten igjennom. Hver morgen når sola stod opp vandret de tilbake til hjemmene sine utenfor byen. Årsaken var frykten for å bli kidnappet av The Lords Resistance Army (LRA = Herrens motstandshær), ledet av Joseph Kony. Hele området rundt Gulu har i to tiår, fra 1986 til 2006, vært preget av krig mellom LRA og den ugandiske hæren. På grunn av LRAs herjinger har mange mennesker mistet hjemmene sine og blitt drevet på flukt. Særlig har det gått utover barn, som har blitt kidnappet og tvunget til barnearbeid, blitt holdt som sexslaver, deltatt i kamper og ellers blitt merket for livet av opplevelser som har truet dem på livet. I og omkring Gulu er det fremdeles idag en del flyktningsleire for internt fordrevne mennesker.
På en internettcafe møtte vi Okema, en ung mann på rundt 30 år, som tilbø seg å vise oss Gulu. Han er oppvokst i byen og har bodd her nesten hele livet. En bedre guide kunne vi ikke fått! Okema fortalte oss om krigen og hvordan livet i Gulu er i dag. Det er en gryende optimisme, men det er svært vanskelig å skaffe seg jobb. Mange unge mennesker kjører derfor Boda-Boda (moped/motorsykler som går som "taxier"). Okemas drøm er å få gå på universitetet og få seg en god jobb etterpå. Til det trenger han 1,5 millioner Ugandashilling, som er som en årslønn å regne for ufaglærte arbeidere (det tilsvarer ca. 5000 NOK). Okema tok oss med til Gusco - Gulu Support the Children Organisation, et senter hvor barn som har vært involvert i krigen får oppfølging og en mulighet til å vende tilbake til samfunnet og familiene sine. For mer om Gusco - se http://www.gusco.org/
Norwegian Refugee Council (NRC = Flyktninghjelpen) har kontor i Gulu, og vi tok en tur på besøk. Edward hadde anbefalt oss å ta kontakt med Betty, ei dame han har jobbet med tidligere. Vi fikk en kort innføring i utdanningsprogrammet som NRC har ansvar for. Mer info på http://www.nrc.no/
Fredag var vi på besøk på en lærerskole. Her drives det opplæring av barneskolelærere. Det legges stor vekt på opplæring i konfliktløsning, og skolen har en egen "Peace Hut" hvor konflikter eller problemer løses gjennom dialog og aktiv lytting. Å trene slike ferdigheter er viktig, og også en stor del av metodene som brukes i undervisning av krigsrammede barn.
Etter besøket på lærerskolen, gikk turen videre til en av flyktningeleirene like utenfor Gulu. Her har det bodd et par tusen mennesker på et lite området. Idag er det få mennesker igjen i leiren, siden de fleste har kunnet flytte tilbake til landsbyene sine. Det går heldigvis den rette veien. Når folk kan flytte tilbake til landsbyene, får de også mulighet til å dyrke egen mat igjen.
Vi avsluttet besøket i Gulu på en barneskole satt opp med støtte fra Redd Barna Danmark. Å skulle drive opplæring her er en stor utfordring. Skolen har få pulter og stoler, for få klasserom og for mange elever i forhold til antall lærere. Elevene må stort sett sitte på gulvet, og til tider må undervisningen foregå utendørs under et av skolens store skyggefulle trær. Men til tross for forholdene er barna her blide og de leker som andre barn, selv om de bærer på store byrder og har vært utsatt for ting som nesten er umulig å fatte. Det gjør noe med en når man møter disse barna! Dessverre er det få av disse barna som får mulighet til å fortsette å gå på skole etter at de er ferdig med barneskolen. Det finnes nemlig ingen ungdomsskole i nærheten her. Det er derfor vanskelig å si hvordan livet til disse barne blir når de vokser opp. Det er et tøft liv..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar