En "vanlig" dag på jobb!!

Forrige fredag fikk vi mail fra prosjektlederen vår i Norge. Det gjaldt utfylling av papirer som skal leveres på ambassaden her i Kampala, i forbindelse med de nye utvekslingslærerne fra Uganda som skal til Norge i september. Det gjaldt søknad om arbeids- og oppholdstillatelse, hvor nye regler fra UDI gjør at disse papirene må være klare snarest.

For å være sikkert på at dette gjøres med en gang håpet vår prosjektleder i Norge at vi kunne ta tak i dette - dersom vi skulle vente på partneren her i Uganda kunne det rett og slett ta så lang tid at det ble for sent!

Ok, da tenkte vi at dette skal vi lære prosjektlederne her i Uganda (sjefen vår fra utdanningsdepartementet, rektorer, deputy og han som er utnevnt til å være koordinator). Det er totalt ca 7 personer som er kontaktpersoner for oss (hmm, kanskje derfor vi aldri får beskjed om hva som skjer!) Mandag kalte vi inn til møte på den ene skolen, den som skal sende ny deltaker til Norge kommende år. Hun som er kontaktperson på denne skolen mente det var bedre å ha møtet på onsdag; vi spurte hvorfor, men fikk ikke noe svar på det. Vi stod på vårt og sa vi ønsket å ha det så fort som mulig, og at idag var bedre enn i morgen. Da ble svaret "OK, da, vi kan vel ta det i dag, da".

Kontaktpersonen, som også burde lært dette og som jobber på den skolen vi hadde møtet, og som sender en lærer til Norge i september (!) kom ikke på møtet - hadde vel ikke tid! Vi endte opp med å være koordinator Charles, de to nye deltakerne som skal til Norge, samt oss to. Vi startet møtet, informerte de nye deltakerne om systemet, FK, Telemark Fylkeskommune, Rjukan vgs. osv. Så kom første oppgave, å søke opp UDI-skjemaer på internett (om oppholds- og arbeidstillatelse). Da innkalte rektor (vi avholdt møtet på rektors kontor, han var ikke med på møtet, men leste avisa i de 5 timene vi var der!) dataansvarlig på skolen og presenterte oss for han. "Er det noe dere trenger ang data var det bare å si fra til datamannen!", sa rektor, og fortsatte å lese avisa. Etter en halv time i møtet var tiden inne for å hente ut skjemaer fra nett. Da vi ankom datalabben, ja da begynte dataansvarlig å koble opp nett, printer og lignende. For å gjøre en laaang historie kort så tok det 2 timer å få printet ut 6-8 ark! Ting tar tid - det er helt sikkert!!

Det må også nevnes at vi ved en tilfeldighet fikk vite at det skulle være møte kommende fredag ang FK-prosjektet. Slike møter skulle det visst vært hver måned. Meningen med disse møtene var at vi skulle gi tilbakemelding på hva vi opplever, hvordan ting fungerer osv, slik at det eventuelt kunne gjøres forandringer/tilpasninger og forbedringer. 5 uker før vi reiser hjem til Norge skal vi altså ha vårt første møte!!

Kommunikasjon og informasjon er en STOR utfordring, det er helt sikkert! Vi skal aldri klage på informasjonsflyten i jobbene våre hjemme i Norge!

Ellers har vi det ganske så bra i Uganda :)

Et stort gjennombrudd!!

På St. Joseph's Technical Institute har de gamle, men gode maskiner. Skolen er stolt av maskinparken sin, men dessverre har de fleste maskinene stått ubrukte de siste årene. Årsak: Feilbruk og null vedlikehold!

Siden vi kom til Uganda i oktober i fjor, har Henrik og jeg startet opp flere prosjekter på de tre skolene vi jobber på. Et av prosjektene var å opprette et vedlikeholdssystem på St. Joseph’s Technical Institute. Det første vi ble vist da vi besøkte skolen første gang var maskinparken. Både rektor og lærere er stolte av maskinene, men det viser seg at flere av dem ikke virker, og ikke har virket på flere år. Hovedgrunnen til dette er visstnok manglende vedlikehold og feilbruk. Slik Henrik og jeg ser det er liten vits i å ha en flott maskinpark som kun står til pynt som på et museum. Derfor tok vi initiativ til å lage et system for vedlikehold, slik at skolen selv kunne fikse, vedlikeholde og bruke maskinene. Rektor var svært positiv til dette.

Henrik startet et samarbeid med skolens elektriker, men det viste seg raskt at dette ikke var et enkelt prosjekt å få på beina. Henrik og elektrikeren hadde noen samtaler om hvordan de skulle gå frem for å få til et godt system, men så snart det ble tid for faktisk å gjøre noe, dukket ikke elektrikeren opp og han gav ikke beskjed. Etter flere avtalte møter uten oppmøte, gav Henrik opp hele prosjektet. Vi fortsatte likevel å snakke om problemet med de ødelagte maskinene med lærerne og rektor.

Da vi torsdag i forrige uke fikk en telefon fra Charles (han som var i Norge i fjor) som kunne fortelle at de nå hadde startet opp et vedlikeholdsprosjekt med noen av maskinene på snekkeravdelingen, var derfor overraskelsen stor. Det hadde vi virkelig ikke ventet. Vi tok straks turen til snekkeravdelingen for å ta en kikk. Her fikk vi omvisning og informasjon av læreren som har fått hovedansvaret for å følge opp vedlikehold, bruk og reparasjon av maskinene. Han kunne fortelle at rektor nå har bevilget penger slik at fire av de viktigste maskinene kan repareres. Siden maskinene trenger noen nye deler, har de hyret inn en ekspert fra Kampala som skal reparere, sette opp og kjøre i gang maskinene, slik at alt gjøres etter boka. Planen er at også resten av maskinene skal settes i stand. Lærerne ved snekkeravdelingen skal så sette opp plan for jevnlig vedlikehold og bruk. Dette er helt fantastisk – akkurat det vi ønsket at skulle skje, men som vi ikke torde håpe på! Vi kunne ikke annet enn å applaudere.

Vi har vært opptatt av at de prosjektene vi har satt i gang her i Uganda skal være bærekraftige, og noe lærerne, rektorene og skolene ønsker, og kan, videreføre når vi drar. Vi mener at målet med utvekslingen mellom Norge og Uganda må være å skape så varige systemer, rutiner og samarbeid som mulig. Derfor var det svært gledelig, og, slik vi ser det, et stort gjennombrudd for utvekslingsprosjektet at skolen selv har tatt tak i problemet med de ødelagte maskinene. Ingenting er bedre enn at lærerne her, sammen med skoleledelsen, selv tar tak i det som ikke fungerer, og lager egne systemer og rutiner som kan bedre forholdene. Det viktigste er at folk føler eierskap, da er sjansen størst for at systemene vil fungere.

Selv om ting tar tid her i Uganda, viser dette at det faktisk nytter!

Hipp, hipp HURRA!

17. mai-feiringen i Uganda startet med flaggheising på den norske ambassaden. Siden noen (les Anja) hadde sittet oppe halve natten for å få med seg seieren i Melodi Grand Prix, ble det ingen flaggheising på oss. Men, kl. 10 møtte vi opp til 17. mai-tog!

Oppmøtet var det ingenting å si på, da rundt 100 nordmenn, noen dansker, noen svensker og noen ugandere stilte seg opp, klare til å marsjere opp og ned gata. Toget ble ledet av et politikorps på rundt 40 ugandere, som spilte velkjente norske 17. mai-sanger! Den kanskje største forskjellen fra hva vi er vant til hjemme, var at ingen stod og så på. Her gikk absolutt ALLE i toget! Toget ble avsluttet med Ja, vi elsker!

Etter marsjeringen var det klart for 17. mai-lunsj, med norske delikatesser! Dagens høydepunkt ble norske wienerpølser i lompe - hvem hadde trodd at wienerpølser kunne smake såå godt! Med magene fulle av wienerpølser, var det tid for sekkeløp, for både små og store. Innsatsen var det ingenting å si på, men stilen var så som så. Både snubling, løping, lange og korte hopp preget sekkeløpet, og førte til stor jubel og latter fra tilskuerne.

Alle som deltok i sekkeløpet ble premiert med norske twist, en premie som falt i smak hos de aller fleste. Så var det klart for kaffe og kaker - både bløtekake og kransekake, i tillegg til diverse sjokoladekake, banankake og krydderkake. Og selvfølgelig: ingen 17. mai uten IS!Fantastisk!

Det må nevnes at det å feire nasjonaldagen i utlandet er ganske annerledes enn å feire hjemme i Norge. Men veldig hyggelig, kanskje enda hyggeligere enn hjemme :) Så stor takk til venner og kjente, samt arrangørene, for en uforglemmelig 17. mai-feiring!

Zanzibar 2009

Sett Max fri!

Det har levd havskilpadder på jorda i over 170 millioner år. Det finnes 8 ulike arter, hvorav 4 av disse lever utenfor Zanzibar. Havskilpadder kan bli over 100 år gamle!

Havskilpadden Max bor i akvariet i Nungwi, som er en liten by helt nord på Zanzibar. Selv om Max er en havskilpadde, har han aldri sett havet. Max ble nemlig funnet på stranden i Nungwi da han var nyklekket babyskilpadde. Han ble tatt med til akvariet, hvor Pondo og de andre ansatte i Mnarani Turtles Conservation har tatt vare på han i snart to år nå.

Max trives i akvariet. Her har han bestevennen sin Turtle, som har et stort hakk i skallet sitt (en fødselsskade sies det). Noe av det mest spennende Max og Turtle vet om er å høre historier fra livet i havet. De voksne havskilpaddene har mange historier. De fleste av dem har kommet til akvariet etter å ha blitt fanget i fiskenett. Heldigvis for dem er fiskerne i Nungwi opptatt av å ta vare på havskilpaddene. Når en fisker oppdager en havskilpadde i garnet sitt, tar han kontakt med akvariet og folk derfra kommer og henter den. Dersom havskilpadden er skadet, får den nødvendig pleie slik at den kan bli frisk igjen.

Hver dag, når tidevannet kommer, fylles akvariet av nytt, friskt saltvann fra havet på utsiden. Dette er det beste Max og Turtle vet om. Da surfer de på bølgene der hvor vannet kommer inn. Men selv om det er bra å leve i akvariet, lengter Max etter havet.

Hvert år, den 28. april, er det stor fest i Nungwi. Da feires det at havskilpadder settes tilbake til havet. For det meste er det to år gamle skilpadder som settes fri, men også eldre skilpadder som er friske etter skade. Siden Max nå er to år, vet han at han snart skal få svømme i havet. Både han og Turtle gleder seg og er veldig spente.

Da dagen for å sette havskilpaddene fri kommer, er det masse mennesker i akvariet. Max og Turtle synes det er litt stas, for da blir de klappet og strøket på skallet og klødd på hodet. Det er noe av det beste en havskilpadde vet. Når solen står høyest på himmelen kommer det noen veldig importne personer (VIP) som løfter opp noen av de andre havskilpaddene. Folk tar bilder og klapper og ler. Så kommer det en ung dame og løfter opp Max. Det er litt uvant å ikke være i vannet, så han slår kraftig med forbena. Etter en stund går det bra, og han benytter sjansen til å kikke seg rundt. Ut døra fra akvariet bærer det, og der, langt der ute, ser han havet. Den unge damen bærer Max hele veien ned til vannet og om bord i en av båtene som venter. Rundt seg ser han masse mennesker med hver sin havskilpadde i hendene. Og der borte ser han Turtle også. De havner i samme båt. Så snart folk og skilpadder er vel om bord i båtene legger de i vei ut til dypt vann. Max har sommerfugler i magen. Dette er såå spennende! Etter en liten stund slakker båtene av på farten og de første havskilpaddene løftes opp, over båtripa og slippes forsiktig ned i vannet. Max og Turtle løftes opp samtidig, og begge spreller ivrige med forbena, klare for sine førte svømmetak i havet.