Farvel Uganda, for denne gang!

Så var ni måneder i Uganda over. Vi takker alle som har fulgt oss denne tiden og håper vi har klart å formidle ihvertfall litt av alle de inntrykk, spennende opplevelser og til tider frustrasjoner vi har opplevd.

Igår lørdag, klokka 22.40, gikk vi ombord i Brussels Airlines flight til Brussel og Oslo. Klokka 16.15 idag søndag landet vi på Gardermoen, etter 8 timers venting i Brussel. Vi ble hentet på flyplassen, og på vei fra Gardermoen ble det stopp på bensinstasjon - vi skulle kjøpe norsk wienerpølse i brød!!

I tiden fremover kommer vi til å fortsette å skrive og legge ut bilder fra de siste dagene i Uganda, med oppdateringer om blant annet Plastic Recycling-prosjektet. Så følg med videre :)

Plastic Recycling Project 1 - Workshop

"Her var det mye å lære. Så mye vi ikke visste om plastikk! Tenk at jeg har brent plastikk sammen med all annen søppel i bakgården min, mens barna mine har lekt i nærheten, uten å vite at plastikken avgir helseskadelige gasser når den brennes!" Dette var en av mange kommentarer vi fikk høre etter en workshop om resirkulering av plastikk på St. Joseph's Technical Institute i april.

2. februar skrev vi på bloggen at vi har startet et resirkuleringsprosjekt, hvor det første vi ønsket å gjøre var å holde en workshop på skolen hvor vi jobber. Workshop'en ble avholdt onsdag 18. april, med både elever og lærere tilstede. Vi hadde invitert Alex, direktøren for Plastic Recycling Industries (PRI) i Kampala, til å holde workshop'en for oss.

I Uganda er det vanlig at alle brenner søppelet sitt i bakgården. Det er få eller ingen offentlige søppelplasser her, og hver og en sørger derfor for å kvitte seg med søppelet sitt på enklest mulig måte. Alt brennes, både papir, plastikk, matavfall, batterier og annet miljøfarlig avfall. Kunnskapen om hvordan avfallet påvirker miljø og helse er små, og det fokuseres lite på skadevirkningene for mennesker og dyr.

I sitt foredrag la Alex vekt på å forklare hvordan plastikk påvirker miljøet, både ved produksjon, bruk og når plastikken blir avfall. Det er en allmenn oppfatning blant folk her at plastikk bare "forsvinner", slik mat og biologisk avfall råtner og går tilbake til naturen.

Det er utrolig hvor mye plastikk som ligger langs veier, på jorder og inne blant husene her. Både mennesker og dyr tråkker i dette daglig, uten at det ser ut til at noen bryr seg nevneverdig om det. Dessverre får denne manglenede kunnskapen om skadevirkningene av plastikk i naturen alvorlige konsekvenser, særlig for dyr. Både kyr, geiter og fjærkre gresser rundt husene her, på områder hvor man også kaster søppel. I sin presentasjon viste Alex bilder av døde dyr med magen full av plastikk. Plastikken som kastes vil etter en tid dele seg i mindre deler. Den forsvinner ikke, men blir mindre synlig, og blander seg med jord og planter. Når dyr gresser får de derfor i seg både grass og plastikk. Dette er ett voksende problem, både i Uganda og andre steder i verden!

Vårt mål med å holde en workshop på St. Joseph's var å øke kunnskapen om plastikk blant elever og lærere, for så å sette igang innsamling av plastikk for resirkulering. Alex informerte derfor om hvilke typer plastikk som kan resirkuleres, og introduserte oss for de tre R'er om plastikk:

• Reduse: Reduser bruken av plastikk!
• Re-use: Gjenbruk - bruk gjenstanden om igjen, så mange ganger som mulig!
• Recycle: Resirkulér alt plastavfall!

Vi tror og håper workshop'en var vellykket. Tilbakemeldingene og entusiasmen som elever og lærere viste etter foredraget er i hvertfall et godt tegn. Det videre arbeidet med dette prosjektet vil vise om vi klarer å få til innsamling av plastikk for resirkulering på St. Joseph's. For å få til det er vi avhengig av at elever og lærere gjør en innsats. Følg med - oppdatering kommer snart!

Visste du at...
På verdensbasis produseres det hvert år det over 100 millioner tonn plastikk! Av dette er det kun 3 - 5 % som resirkuleres. Visste du at mye av denne plastikken brukes til å pakke inn alt vi kjøper? Hele 35 % av all plastikk i verden brukes som emballasje. Så, neste gang du er i butikken, tenk deg om før du kjøper produkter laget av eller pakket inn i plastikk: Trenger du virkelig dette...? Og ta med eget HANDLENETT!

Å gå tur i Uganda = MYE FOLK!!

Som så mange andre nordmenn liker Henrik og jeg å gå tur i skog og mark. Etter en hektisk arbeidsdag er det noen ganger helt nødvendig å koble av med en treningstur på smale stier i Gulsetmarka. Ofte kan vi jogge eller gå i flere kilometer uten å treffe folk - er vi "heldig" møter vi kanskje to, tre andre på veien! Å skulle koble av med en gåtur her i Uganda fortoner seg noe annerledes...

Vi har på treningstøy og joggesko, og går i hurtig tempo ut av porten utenfor huset vårt. Allerede etter 20 meter kan vi ha passert omkring 10 personer. Barna i gata kommer gjerne løpende når de ser oss, og roper "Muzungo, muzungo" (hvit person), mens de vinker febrilsk. Vi vinker litt brydd tilbake, det var smigrende i starten, men etter nesten ni måneder begynner vi å bli litt lei!

Så fortsetter vi ut på grusveien som går forbi skolen hvor vi jobber. Her møter vi ofte flokker av skoleelever som er på vei hjem. Litt avhengig av elevenes dagsform, kan vi risikere å bli møtt av både høylytt fnising, peking og i verste fall bli omfavnet av ivrige og nysgjerrige barn. Det har også hent at vi har møtt godt voksne folk som ler og klapper i hendene når de ser oss. Vi har undret oss over dette, siden vi ikke ser på oss selv som spesielt morsomme. Men noe må det jo være, som gjør at vi er så artige å se på :)

Da Henrik var ute og gikk alene her om dagen (jeg lå hjemme med tett nese!) ble han omringet av en flokk på ca 40 barn som begynte å marsjere nedover gata. Se for dere en relativt høy, ganske hvit Henrik (vi er faktisk ganske høye sammenlignet med mange ugandere, samt at selv om vi nå er brune etter norske forhold, så fortoner vi oss ganske bleke sammenlignet med afrikanere) som forsøker å gå i hurtig tempo, mens han har en hale av smilende og leende afrikanske barn etter seg, som marsjerer og forsøker å holde følge med han! Å tro at man skal få gå i fred på gata her, kan man bare glemme!

Det som ofte gjør gåturene her litt mer eksotiske enn turene i Gulsetmarka, er alle apekattene vi ofte møter langs veien. De er ganske nysgjerrige, men se opp: Plutselig har de knabbet vannflaska eller caps'en din! Heldigvis har de apekattene vi har møtt oppført seg eksemplariske og holdt passe stor avstand :)

Å si at det er mye folk i Uganda, kan nesten sies å være en underdrivelse - det er nemlig helt utrolig mye folk i Uganda! Uganda er på størrelse med Sør-Norge, dvs ca 2/3 av Norges areal. I Norge bor det ca. 4,8 millioner mennesker. Til sammenligning kan det nevnes av folketallet i Uganda er på litt over 32 millioner! Altså LITT tettere befolket. For å illustrere folketettheten kan vi nevne at det i Norge er ca. 14 personer pr kvadratkilometer, mens det i Uganda er over 130 personer pr kvadratkilometer. For å vise enda tydeligere forskjellen i folketetthet, må vi nevne at det i Telemark er enda færre personer, og i Fyresdal er det kun 1 person pr. kvadratkilometer!!

I Uganda er det med andre ord folk OVER ALT!!

Jenteinternat ved St. Joseph's

På St. Joseph's Technical Institute bygges det nå internat for jenter. Det er elever ved Notodden videregående skole som har skaffet til veie penger til byggingen, ved å jobbe Alternativt Dagsverk. At jenter nå får eget internat ved St. Joseph's vil ha stor betydning for jenters muligheter til å få seg en yrkesutdannelse.

9. mai 2008 stod det skrevet på Telemark fylkeskommunes nettsider: "Elevene ved Notodden videregående har deltatt i "alternativt dagsverk" og fått inn 80.000 kroner. - Det er veldig bra at vi som har det så bra kan hjelpe de som ikke har det like bra, sa daværende elevrådsleder ved skolen."

Byggingen av jenteinternatet ved St. Joseph's Technical Institute fikk en litt treg start. Årsaken til dette vet vi lite om. Da vi ankom Uganda i oktober stod bygget uten tak, og der det skulle vært gulv grodde gresset en meter høyt. Det ble stadig arbeidet på bygget, men vi så liten fremgang.

I løpet av februar og mars i år skjedde det derimot svært mye, og det er gledelig å se at internatet nå begynner å ta form. Bygget har fått tak, og man har gjort inndeling av ulike rom. Blant annet vil internatet få et dusj- og toalettrom, et vaske- og tørkerom, samt to store sovesaler. Internatet er tenkt å kunne huse rundt 100 jenter, og ligner mest på en stor sovesal på en norsk turisthytte (bortsett fra at det skjelden er 50 personer som sover på samme sal i den norske fjellheimen!).

For tiden holder noen av skolens elever på å legge murpuss på innerveggene i sovesalene. At det er skolens egne elever som gjør dette, er flott, da det er stor mangel på praktisk yrkestrening i Uganda. Skolen har her kopiert en metode som er godt kjent i Telemark, hvor blant annet både Rjukan vgs og Skogmo vgs har latt elever ha yrkepraksis på egen skole. På denne måten får skolen nytt bygg, samt av elevene får praktisk arbeidserfaring.

Internatet vil bli innredet med køyesenger, så jentene får dessverre lite privatliv. Dette er en vanlig måte å innrede internater på, så gutteinternatet på skolen er innredet på samme måte. Med andre ord - litt annerledes enn ved norske skoleinternat!

Foreløpig er det vanskelig å si når internatet vil være klart for innflytting, men det er flott å se at arbeidet går fremover. St. Joseph's Technical Institute har litt over 900 elever, hvor kun litt i underkant av 50 elever er jenter. Noe av grunnen til dette er mangelen på internat for jentene. Derfor vil det ha stor betydning for jenters mulighet til å få seg en yrkesutdannelse at dette internatet kommer på plass.

En takk til norske skoleelever som jobbet et dagsverk for at elever i Uganda kan få internat og skolegang!

NRK Radio Østafjells

Fredag 5. juni kl. 12.19 ble vi oppringt av Terje Nordkvelde fra NRK Østafjells. Intervjuet kan du høre her http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/501536
Spol 19 minutter inn i sendingen og du vil høre intervjuet med en gang.

En "vanlig" dag på jobb!!

Forrige fredag fikk vi mail fra prosjektlederen vår i Norge. Det gjaldt utfylling av papirer som skal leveres på ambassaden her i Kampala, i forbindelse med de nye utvekslingslærerne fra Uganda som skal til Norge i september. Det gjaldt søknad om arbeids- og oppholdstillatelse, hvor nye regler fra UDI gjør at disse papirene må være klare snarest.

For å være sikkert på at dette gjøres med en gang håpet vår prosjektleder i Norge at vi kunne ta tak i dette - dersom vi skulle vente på partneren her i Uganda kunne det rett og slett ta så lang tid at det ble for sent!

Ok, da tenkte vi at dette skal vi lære prosjektlederne her i Uganda (sjefen vår fra utdanningsdepartementet, rektorer, deputy og han som er utnevnt til å være koordinator). Det er totalt ca 7 personer som er kontaktpersoner for oss (hmm, kanskje derfor vi aldri får beskjed om hva som skjer!) Mandag kalte vi inn til møte på den ene skolen, den som skal sende ny deltaker til Norge kommende år. Hun som er kontaktperson på denne skolen mente det var bedre å ha møtet på onsdag; vi spurte hvorfor, men fikk ikke noe svar på det. Vi stod på vårt og sa vi ønsket å ha det så fort som mulig, og at idag var bedre enn i morgen. Da ble svaret "OK, da, vi kan vel ta det i dag, da".

Kontaktpersonen, som også burde lært dette og som jobber på den skolen vi hadde møtet, og som sender en lærer til Norge i september (!) kom ikke på møtet - hadde vel ikke tid! Vi endte opp med å være koordinator Charles, de to nye deltakerne som skal til Norge, samt oss to. Vi startet møtet, informerte de nye deltakerne om systemet, FK, Telemark Fylkeskommune, Rjukan vgs. osv. Så kom første oppgave, å søke opp UDI-skjemaer på internett (om oppholds- og arbeidstillatelse). Da innkalte rektor (vi avholdt møtet på rektors kontor, han var ikke med på møtet, men leste avisa i de 5 timene vi var der!) dataansvarlig på skolen og presenterte oss for han. "Er det noe dere trenger ang data var det bare å si fra til datamannen!", sa rektor, og fortsatte å lese avisa. Etter en halv time i møtet var tiden inne for å hente ut skjemaer fra nett. Da vi ankom datalabben, ja da begynte dataansvarlig å koble opp nett, printer og lignende. For å gjøre en laaang historie kort så tok det 2 timer å få printet ut 6-8 ark! Ting tar tid - det er helt sikkert!!

Det må også nevnes at vi ved en tilfeldighet fikk vite at det skulle være møte kommende fredag ang FK-prosjektet. Slike møter skulle det visst vært hver måned. Meningen med disse møtene var at vi skulle gi tilbakemelding på hva vi opplever, hvordan ting fungerer osv, slik at det eventuelt kunne gjøres forandringer/tilpasninger og forbedringer. 5 uker før vi reiser hjem til Norge skal vi altså ha vårt første møte!!

Kommunikasjon og informasjon er en STOR utfordring, det er helt sikkert! Vi skal aldri klage på informasjonsflyten i jobbene våre hjemme i Norge!

Ellers har vi det ganske så bra i Uganda :)

Et stort gjennombrudd!!

På St. Joseph's Technical Institute har de gamle, men gode maskiner. Skolen er stolt av maskinparken sin, men dessverre har de fleste maskinene stått ubrukte de siste årene. Årsak: Feilbruk og null vedlikehold!

Siden vi kom til Uganda i oktober i fjor, har Henrik og jeg startet opp flere prosjekter på de tre skolene vi jobber på. Et av prosjektene var å opprette et vedlikeholdssystem på St. Joseph’s Technical Institute. Det første vi ble vist da vi besøkte skolen første gang var maskinparken. Både rektor og lærere er stolte av maskinene, men det viser seg at flere av dem ikke virker, og ikke har virket på flere år. Hovedgrunnen til dette er visstnok manglende vedlikehold og feilbruk. Slik Henrik og jeg ser det er liten vits i å ha en flott maskinpark som kun står til pynt som på et museum. Derfor tok vi initiativ til å lage et system for vedlikehold, slik at skolen selv kunne fikse, vedlikeholde og bruke maskinene. Rektor var svært positiv til dette.

Henrik startet et samarbeid med skolens elektriker, men det viste seg raskt at dette ikke var et enkelt prosjekt å få på beina. Henrik og elektrikeren hadde noen samtaler om hvordan de skulle gå frem for å få til et godt system, men så snart det ble tid for faktisk å gjøre noe, dukket ikke elektrikeren opp og han gav ikke beskjed. Etter flere avtalte møter uten oppmøte, gav Henrik opp hele prosjektet. Vi fortsatte likevel å snakke om problemet med de ødelagte maskinene med lærerne og rektor.

Da vi torsdag i forrige uke fikk en telefon fra Charles (han som var i Norge i fjor) som kunne fortelle at de nå hadde startet opp et vedlikeholdsprosjekt med noen av maskinene på snekkeravdelingen, var derfor overraskelsen stor. Det hadde vi virkelig ikke ventet. Vi tok straks turen til snekkeravdelingen for å ta en kikk. Her fikk vi omvisning og informasjon av læreren som har fått hovedansvaret for å følge opp vedlikehold, bruk og reparasjon av maskinene. Han kunne fortelle at rektor nå har bevilget penger slik at fire av de viktigste maskinene kan repareres. Siden maskinene trenger noen nye deler, har de hyret inn en ekspert fra Kampala som skal reparere, sette opp og kjøre i gang maskinene, slik at alt gjøres etter boka. Planen er at også resten av maskinene skal settes i stand. Lærerne ved snekkeravdelingen skal så sette opp plan for jevnlig vedlikehold og bruk. Dette er helt fantastisk – akkurat det vi ønsket at skulle skje, men som vi ikke torde håpe på! Vi kunne ikke annet enn å applaudere.

Vi har vært opptatt av at de prosjektene vi har satt i gang her i Uganda skal være bærekraftige, og noe lærerne, rektorene og skolene ønsker, og kan, videreføre når vi drar. Vi mener at målet med utvekslingen mellom Norge og Uganda må være å skape så varige systemer, rutiner og samarbeid som mulig. Derfor var det svært gledelig, og, slik vi ser det, et stort gjennombrudd for utvekslingsprosjektet at skolen selv har tatt tak i problemet med de ødelagte maskinene. Ingenting er bedre enn at lærerne her, sammen med skoleledelsen, selv tar tak i det som ikke fungerer, og lager egne systemer og rutiner som kan bedre forholdene. Det viktigste er at folk føler eierskap, da er sjansen størst for at systemene vil fungere.

Selv om ting tar tid her i Uganda, viser dette at det faktisk nytter!

Hipp, hipp HURRA!

17. mai-feiringen i Uganda startet med flaggheising på den norske ambassaden. Siden noen (les Anja) hadde sittet oppe halve natten for å få med seg seieren i Melodi Grand Prix, ble det ingen flaggheising på oss. Men, kl. 10 møtte vi opp til 17. mai-tog!

Oppmøtet var det ingenting å si på, da rundt 100 nordmenn, noen dansker, noen svensker og noen ugandere stilte seg opp, klare til å marsjere opp og ned gata. Toget ble ledet av et politikorps på rundt 40 ugandere, som spilte velkjente norske 17. mai-sanger! Den kanskje største forskjellen fra hva vi er vant til hjemme, var at ingen stod og så på. Her gikk absolutt ALLE i toget! Toget ble avsluttet med Ja, vi elsker!

Etter marsjeringen var det klart for 17. mai-lunsj, med norske delikatesser! Dagens høydepunkt ble norske wienerpølser i lompe - hvem hadde trodd at wienerpølser kunne smake såå godt! Med magene fulle av wienerpølser, var det tid for sekkeløp, for både små og store. Innsatsen var det ingenting å si på, men stilen var så som så. Både snubling, løping, lange og korte hopp preget sekkeløpet, og førte til stor jubel og latter fra tilskuerne.

Alle som deltok i sekkeløpet ble premiert med norske twist, en premie som falt i smak hos de aller fleste. Så var det klart for kaffe og kaker - både bløtekake og kransekake, i tillegg til diverse sjokoladekake, banankake og krydderkake. Og selvfølgelig: ingen 17. mai uten IS!Fantastisk!

Det må nevnes at det å feire nasjonaldagen i utlandet er ganske annerledes enn å feire hjemme i Norge. Men veldig hyggelig, kanskje enda hyggeligere enn hjemme :) Så stor takk til venner og kjente, samt arrangørene, for en uforglemmelig 17. mai-feiring!

Zanzibar 2009

Sett Max fri!

Det har levd havskilpadder på jorda i over 170 millioner år. Det finnes 8 ulike arter, hvorav 4 av disse lever utenfor Zanzibar. Havskilpadder kan bli over 100 år gamle!

Havskilpadden Max bor i akvariet i Nungwi, som er en liten by helt nord på Zanzibar. Selv om Max er en havskilpadde, har han aldri sett havet. Max ble nemlig funnet på stranden i Nungwi da han var nyklekket babyskilpadde. Han ble tatt med til akvariet, hvor Pondo og de andre ansatte i Mnarani Turtles Conservation har tatt vare på han i snart to år nå.

Max trives i akvariet. Her har han bestevennen sin Turtle, som har et stort hakk i skallet sitt (en fødselsskade sies det). Noe av det mest spennende Max og Turtle vet om er å høre historier fra livet i havet. De voksne havskilpaddene har mange historier. De fleste av dem har kommet til akvariet etter å ha blitt fanget i fiskenett. Heldigvis for dem er fiskerne i Nungwi opptatt av å ta vare på havskilpaddene. Når en fisker oppdager en havskilpadde i garnet sitt, tar han kontakt med akvariet og folk derfra kommer og henter den. Dersom havskilpadden er skadet, får den nødvendig pleie slik at den kan bli frisk igjen.

Hver dag, når tidevannet kommer, fylles akvariet av nytt, friskt saltvann fra havet på utsiden. Dette er det beste Max og Turtle vet om. Da surfer de på bølgene der hvor vannet kommer inn. Men selv om det er bra å leve i akvariet, lengter Max etter havet.

Hvert år, den 28. april, er det stor fest i Nungwi. Da feires det at havskilpadder settes tilbake til havet. For det meste er det to år gamle skilpadder som settes fri, men også eldre skilpadder som er friske etter skade. Siden Max nå er to år, vet han at han snart skal få svømme i havet. Både han og Turtle gleder seg og er veldig spente.

Da dagen for å sette havskilpaddene fri kommer, er det masse mennesker i akvariet. Max og Turtle synes det er litt stas, for da blir de klappet og strøket på skallet og klødd på hodet. Det er noe av det beste en havskilpadde vet. Når solen står høyest på himmelen kommer det noen veldig importne personer (VIP) som løfter opp noen av de andre havskilpaddene. Folk tar bilder og klapper og ler. Så kommer det en ung dame og løfter opp Max. Det er litt uvant å ikke være i vannet, så han slår kraftig med forbena. Etter en stund går det bra, og han benytter sjansen til å kikke seg rundt. Ut døra fra akvariet bærer det, og der, langt der ute, ser han havet. Den unge damen bærer Max hele veien ned til vannet og om bord i en av båtene som venter. Rundt seg ser han masse mennesker med hver sin havskilpadde i hendene. Og der borte ser han Turtle også. De havner i samme båt. Så snart folk og skilpadder er vel om bord i båtene legger de i vei ut til dypt vann. Max har sommerfugler i magen. Dette er såå spennende! Etter en liten stund slakker båtene av på farten og de første havskilpaddene løftes opp, over båtripa og slippes forsiktig ned i vannet. Max og Turtle løftes opp samtidig, og begge spreller ivrige med forbena, klare for sine førte svømmetak i havet.

Påska 2009

Fredag 3. april

Endelig fredag og påske - vi nyter en iskald duggfrisk en på verandaen. Temperaturen på rundt 26 grader!

Langfredag

Vi inviterte Bosco, portvakta vår, med til Lake Victoria Hotell. Først lunsj, så soling og bading!

Besøk fra Katwe

Gjengen fra Katwe kom på besøk Påskeaften og ble til andre påskedag :) Veldig hyggelig! Det er Monica og Øystein, med Viktor, Torje og Frikk, og Monicas bror Stian med samboer Siv. Stian og Siv tok flyet hjem til Norge søndag morgen.

Besøket ankommer :)

Torje, Viktor og Frikk lager pil og buer. Vi spiser lunsj på Good African Coffee på Lubowa.

Frokost og middag

Vi har kjøpt snoop og skal ha kino i stua!

Gutta har lagt seg.

Søndag 1. påskedag

Vi er invitert på påskelunsj hos Bosco. Han har brukt hele dagen på å forberede mat til oss. Helt super lunsj!

Hjemme hos Bosco. Han leier et rom på 12 m2 rett borte veien her vi bor.